Budskapet i rapporten som FNs klimapanel IPCC lanserte mandag er ikke nytt, det bør ikke overraske noen – og det er krystallklart:

Den globale oppvarmingen er dramatisk. Klimaendringene er menneskeskapte. Vi må gjøre noe for å bremse utviklingen.

Tiden bør forlengst være over for å diskutere om det er slik. Den som ikke vil forholde seg til rapporten, kan slå på nyhetene: Flom i Europa, hetebølge over store deler av verden og skogbranner i California.

FNs generalsekretær António Gutierres sier det slik, ifølge VG:

– Rapporten er «kode rød» for menneskeheten. Alarmklokkene er overdøvende og bevisende er uomtvistelige. Klimautslippene fra forbrenning av fossilt brensel og avskoging kveler planeten vår og utgjør en umiddelbar trussel for millioner av mennesker.

SÅ ER KANSKJE ikke skremselsbilder det beste budskapet. For like sikkert som at klimaendringene er menneskeskapte, kan menneskene også bidra til å bremse utviklingen.

Det krever handling. Mange forskjellige tiltak. Men en felles overskrift: Vi må kutte utslippene av klimagasser. Verden må gå fra fossile energikilder som olje, kull (og gass) til fornybar energi.

Batterifabrikk og ny industri kan gi 10.000 flere innbyggere for Mo i Rana. Kim-André skal få fram historien

Det vil i all hovedsak si elektrisitet. Enten lagret i batterier, eller gjennom energibærere som hydrogen og ammoniakk. Felles for alle er at det krever mineraler, teknologi og industri. En industri som selv må ha tilgang på kraft.

Som Kim-André Åsheim sa det til Heia Nord-Norge tidligere i sommer:

Vi får ikke til det grønne skiftet av å sykle litt mer.

HELDIGVIS HAR NORD-NORGE enorm tilgang på det verden trenger nå. Vi har mineraler. Vi har overskudd av grønn kraft. Vi har teknologiene som må til for å utnytte alt dette. Vi har enorm tilgang på areal.

Og vi har gründere, industribyggere og selskaper som vil bidra:

Freyr vil bygge en gigantisk batterifabrikk i Mo i Rana. Batterifabrikk planlegger også Nordkraft og Stolt-Nielsen i Narvik. I samme by nærmer Teco 2030 seg startskuddet for sin hydrogenfabrikk for brenselceller. Horisont Energi planlegger ammoniakkfabrikk på Markoppnesset. Et steinkast fra Nussir sin planlagte kobbergruve.

Hydrogen blåser nytt liv i hallen: Her skal det bli 500 arbeidsplasser i 2030

En gruve som alle disse teknologiene, industriene og all elektrisitet er komplett avhengig av. Uten mer kobber er det helt umulig å gjennomføre noe grønt skifte. Så for å sette det på spissen:

Det er vanskelig å rope om klimakrise hvis du samtidig skal være komplett motstander av kobbergruver.

FOR ET DRØYT tiår siden demonstrerte Natur og Ungdom engasjert og prisverdig under klimatoppmøtet i København. Det måtte mange slike toppmøter til før verden skjønte alvoret.

Nå har verden skjønt alvoret. Hva gjør ungdommene?

De lenker seg fast til gravemaskiner for å hindre oppstarten av Nussirs kobbergruve i Kvalsund, og håper at selskapet skal gå konkurs.

Som omtalt på Heia Nord-Norge har Nussirs kobbergruve og sjødeponi for avfall vært gjenstand for en sjeldent omfattende saksbehandling hos fagetater og regjering.

Nussir vil skape 200 nye arbeidsplasser i Finnmark. Gruva kan vare i 100 år. Og gi kobber til det grønne skiftet

Myndighetene har vurdert konsekvensene for både omgivelsene, Repparfjorden og reindrift. Nussir er pålagt strenge krav og kompenserende tiltak. Konklusjonen er klar: Landdeponi er ikke bare dyrere – det er heller ikke bedre for miljøet.

NÅR EN LESER gjennom saksbehandlingen er det vanskelig å ha sympati for kravet om nye utredninger. Saken er grundig utredet. Det koker til syvende og sist ned til om vi har tillit til utredningene, og hvilke avveininger hver og en gjør.

Slik blir denne saken et godt bilde på det som kan komme til å prege klimadebatten fremover: Er du blant dem som bare snakker om klimakrisen – eller vil du faktisk gjøre noe med den?

Sivil ulydighet er en legal aksjonsform, som også har historisk betydning i Finnmark. Men det betyr ikke at alle som velger denne aksjonsformen alltid har mest rett. Eller kan fritas kritiske spørsmål rundt konsekvensene av sine meninger.

All industrivirksomhet setter fotavtrykk. Det er alltid lettest å si ikke her, altså «not in my backyard». Men i tilfellet Nussir snakker vi om en av verdens grønneste gruver.

Så dem som sier ikke her, mener i praksis ingen steder.

Den som konsekvent er mot fabrikker, vindmøller og gruver, må også forholde seg til konsekvensene av et slikt standpunkt: Det blir vanskeligere å gjennomføre det grønne skiftet.

Et grønt skifte som allerede er meget krevende.

Blant annet på grunn av skrikende mangel på kobber.

DA TECO 2030 besøkte Narvik forrige uke, sammenlignet konsernsjef Tore Enger hydrogeneventyret i Narvik med det norske oljeeventyret.

Sammenligningen er god. For 50 år siden fant vi «det sorte gullet» i Nordsjøen.

Nå kan vi finne det grønne gullet i Nord-Norge. I form av blant annet hydrogen, batterier, vindkraft, ammoniakk og mineraler.

Noen mener vi ikke trenger mer av dette enn vi kan forbruke selv. Det er et merkelig standpunkt. Hvis Norge hadde tenkt slik om oljen for 50 år siden, ville dette vært et helt annet land. Slik kan vi heller ikke tenke om den nordnorske og grønne industrien de neste 50 årene.

EN INDUSTRI SOM kan gi flere tusen nye arbeidsplasser og innbyggere i Nord-Norge. Samtidig som vi bidrar til å stanse den globale oppvarmingen.

Det er en mulighet vi er forpliktet til å ta.